Håkon Rogne LangloFra borgerskole til skole for alleEt bidrag til Kragerø videregående skoles historie og forhistorieKragerø BorgerskoleÅ skaffe sine barn et best mulig utgangspunkt for livet, har vært en viktig drivkraft for de fleste foreldre. For mange har det vært ensbetydende med å gi dem utdanning utover den obligatoriske skolen. Fra gamle dager har dette synet på utdanning vært mer framtredende i bymiljøene enn på landsbygda. Dette hadde mange årsaker, men den viktigste var kanskje at i bygdene var det få personer som sosialt hevet seg over andre. I mange byer med et borgerskap ved siden av embetsmenn, framhevet disse "kondisjonerte" seg blant annet ved å drive fram borgerskoler, de første så tidlig som i 1780. Både i by og på land hadde mange med god råd egne huslærere for barna, og denne ordningen blei i enkelte byer etter hvert avløst av borgerskolene. Borgerskolene fikk gjerne et stempel som besteborgerskoler. På begynnelsen av 1800-tallet arbeidde ledende kretser i Kragerø med å få i stand en skole ved siden av "almueskolen" som den gang sorterte under fattigvesenet. For de kondisjonerte var opprettelse av borgerskole "saare ønskelig", som det heter i en redegjørelse fra skoleinspeksjonen i Kragerø til stiftsdireksjonen i hovedstaden. En plan fra 1809 om å opprette en borgerskole fikk en trang start. I 1810 kom det riktig nok i gang en borgerskole, men den oppfylte ikke planene når det gjaldt innhold. Dette hadde bakgrunn både i mangel av lærere og lønnsforhold. Først i 1836 var skolen blitt det den egentlig skulle være, trass i at navnet hadde levd i nærmere 27 år.
Middelskole og pikeskoleMiddelskolen skulle fra først av være en utdanning ved siden av almueskolen. Elevene i middelskolen begynte normalt som niåringer og tok eksamen når de var 15 år. Fra fjerde klasse kunne elevene velge mellom engelsk og tegning, mens de øvrige fag var obligatoriske. Læreplanen tillot også linjedeling fra fjerde klasse med engelsklinje og latinlinje. Kragerø kommunale middelskole startet i 1873, og forberedelsesklasser skulle ivareta overgangen fra borgerskolen. Øverste klasse av de tre forberedelsesklassene kunne først igangsettes året etter. Statstilskott blei innvilget i 1975 da departementet hadde godkjent læreplanen. Første middelskoleeksamen blei holdt samme år etter at kongen hadde gitt eksamensrett. Formannskapet i Kragerø søkte i 1880 om å få økt statstilskottet, men fikk avslag med den begrunnelse at det ikke var grunnlag for å opprette latinlinje. Likevel blei det satt i gang latinundervisning året etter, men ikke som fast ordning. Skolens forstanderskap gjorde så nye framstøt overfor formannskapet for å få innført latin fast, men fikk avslag. Fra 1877 fikk jenter lov til å være tilhørere til undervisningen i sjette klasse. Det hadde fra 1856 eksistert en privat pikeskole opprettet av Christine Buchholm, og denne blei overtatt av kommunen i 1876. Undervisningen besto av de vanlige skolefag, finere håndarbeid og språk. De fleste elevene blei rekruttert fra middelklassen. Fram til 1865 hadde den fem klassetrinn, men fikk så seks klassetrinn. Men da Kragerø kommunale Pigeskole kom i gang, var det fra først av bare fem klassetrinn. Den private skolen startet opp med lokaler i tilknytning til familien Buchholms hus, men pikeskolen fikk i 1885 lokaler i Løkka der biblioteket seinere holdt hus fram til 2004.
Pikeskolen fikk utvidet kapasitet på grunnlag av vedtak i forstanderskapet for skolen i 1882. Men det tok ytterligere seks år før kommunestyret endelig vedtok å opprette flere klasser. Jenter fra pikeskolen kunne nå også få forberedelseskurs på linje med gutter. De første elever fra pikeskolen tok middelskoleeksamen i 1891. Skolepenger var en viktig del av finansieringen for å drive både middelskolen og pikeskolen, og søskenrabatt var en del av systemet. Formannskapet bevilget også en del friplasser til gutter med evner og kunnskaper, og som hadde foreldre "med Trang". Det er ikke opplyst om jentene hadde liknende ordning. Som tidligere nevnt, overtok middelskolen lokalene som borgerskolen hadde brukt i Hovedbyen, men plassen blei snart for liten. Kommunen begynte å planlegge nytt skolebygg i 1874. Peter Bredsdorff tilbød gratis tomt i Løkka. Fire år seinere kunne bygget innvies. Hovedbygningen inneholdt bestyrerbolig i øverste etasje, sju klasserom, lærerværelse, pedellbolig, rom for kommunalt bibliotek og flere spesialrom, i alt 13 undervisningsrom som kunne romme 200 elever.
På slutten av århundret var det dårlige tider for skipsfarten, og skatteinntektene sank. Kommunestyret så på drift av skolene som unødig kostbart, og en av sparemulighetene var å slå sammen middelskolen og pikeskolen til én felles skole. Bybrannen i 1886 gjorde ikke den økonomiske situasjonen bedre. Endelig vedtak om sammenslåing blei likevel utsatt i påvente av lov fra 1896 om "den høiere skolen" som middelskolen nå offisielt skulle hete. Allerede i september samme år vedtok kommunestyret å slå sammen de to skolene, mens de formelle vedtak om å starte etter de nye planene blei gjort sommeren 1897 og gjaldt for skoleåret som startet samme høsten. Nødvendige overgangsordninger blei også vedtatt samtidig. Som bestyrer for middelskolen i hele perioden fram til 1896 virket Axel Conradin Ullman. Han flyttet til Kristiansand der han blei overlærer ved Katedralskolen. Det hevdes i byhistorien at han i likhet med mange foreldre, var skeptisk til fellesskole for jenter og gutter, og at dette var medvirkende årsak til at han flyttet. Hans etterfølger som bestyrer, H. S. Schølberg, avviser dette. Uansett ga Ullmans 23 år som bestyrer av middelskolen han et godt ettermæle. I en overgangsperiode var skolens eldste lærer, J. A. Kofoed Olsen konstituert som bestyrer. Bestyrere for pikeskolen som alle hadde alle teologisk utdanning, var disse:
Historien forteller
også om andre skoletilbud ved siden av almueskolen (fra 1892 folkeskolen)
og middelskolen. Eldst var Kragerø Sjømandsskole
fra 1854 som på det meste i årene før århundreskiftet
hadde om lag 40 elever. Søkningen sank imidlertid raskt,
og var etter århundreskiftet nede på under 10. Skolen
startet opp i lokalene til almueskolen, men flyttet seinere inn
i Løkka der pikeskolen holdt til. Kragerø Arbeidsskole
for Gutter kom i gang i 1880 med undervisning i snekkerlære
og dreier- og treskjærerarbeid. Undervisningen varte i fire
til seks uketimer i vinterhalvåret, og hadde fra 60 opp til
150 elever. Men skolen blei nedlagt i 1892 etter at sløyd
blei alminnelig skolefag. Arbeidsskolen må betraktes som en
forløper for yrkesskoleutdanning. Det samme gjelder Kragerø
offentlige Tegneskole som startet samme år som arbeidsskolen.
Undervisningen omfattet regning og frihånds- og konstruksjonstegning,
og hadde så mye som 18-20 uketimer i vinterhalvåret
med opptil 80 elever. Tegneskolen var forløper til det som
seinere blei teknisk aftenskole.
Skoleloven av 1896 om høgre utdanning var en naturlig konsekvens av at folkeskolen avløste almueskolen etter lov av 1889. Målet med folkeskolen som da blei femårig, var at den skulle omfatte alle barn. Statsstøtte blei gjort avhengig av den nye ordningen. I Kragerø kom folkeskolen i gang i 1892. Middelskolen som hittil hadde vært seksårig (9 -15 år), blei nå på inntil fire år og bygde på folkeskolen. De to laveste klassene i middelskolen inngikk nå som del av folkeskolen. For å komme inn på middelskolen var det opptaksprøve som stilte økte krav i morsmål og regning, slik at elever fra folkeskolen normalt måtte ha et frivillig tillegg i timetall. Sjøl om middelskolen nå inngikk som del av den "høiere almenskolen", blei den definert som barneskole, mens gymnaset som bygde på middelskolen, var kalt ungdomsutdanning. Fortsatt skulle middelskolen være en avsluttet utdanning.
Den nye middelskolen fikk også en annen fagkrets, og læreplanen blei betegnet som realistenes seier over latinerne. Latin og fransk var nå ute av bildet, mens engelsk blei styrket i fagkretsen, og håndarbeid og sløyd blei innført. Viktigst var det nok likevel at jenter nå fikk samme rett som gutter til å bli tatt opp på middelskolen.
I Kragerø må årene fra 1896 til 1899 betraktes som en overgangsperiode der endringene skjer gradvis. I 1897 startet den nye middelskolen, og departementet utnevnte tidligere bestyrer for pikeskolen, H. S. Schølberg, som bestyrer. Han kunne berette om mye uro fram til 1900, men at det etter den tid var tilfredshet med den nye skoleordningen. Den nye strukturen blei innført i 1899. Men det tok enda noe tid før skolen samsvarte fullt ut med loven. Det skjedde først i 1908 fa kommunestyret vedtok en ny plan som departementet godkjente.
Den nye skoleordningen møtte ikke bare velvilje "blant de mer velstillede Fedre og Mødre", heter det i "Kragerø by`s Historie" fra 1916. Det var særlig motstand mot at folkeskolen skulle danne grunnlag for middelskolen.. Felles undervisning for jenter og gutter var også mottatt med skepsis av mange. Fellesklasser var ikke noe ukjent fenomen, for prinsippet var allerede gjennomført i de såkalte forberedelsesklassene så tidlig som i 1883. Men det heter også at kritikken snart stilnet. Det er også kommentert at den nye loven ga lærerne lite spillerom for å håndheve "Tugt og Orden", men det tilføyes at takket være at skolen fikk den tidligere bestyrer av pikeskolen som leder, har disiplinen vært god.
Jentene fikk også etter hvert en større plass i middelskolen. Tallet på elever sank etter århundreskiftet, men i 1916 er det registrert flere uteksaminerte jenter enn gutter, 12 mot 11.
Foto: Berg-Kragerø museum
Noen glimt fra skolens daglige liv viser også noen av idealene i den tida. I en periode hadde skolen en hel idrettsuke i august. Guttene i øverste klasse drev skyteøving hver formiddag, mens de andre hadde turnøvelser og svømming. Ettermiddagen var viet ulike andre idrettsgreiner. Jentene fikk kurs i svømming og livredning og spilte tennis eller drev andre idretter, og idrettsuka blei avsluttet med landtur og utmarsj.
Sjøl om mye var endret, blei den nye middelskolen sett på som en fortsettelse av den tidligere middelskolen. Det viser bl.a. oppropet fra bestyreren om å få samlet inn penger til ny fane fordi den gamle fra 1884 var utslitt. Den gamle var av grønn silke og viste en svevende Genius med fakkel, og den hadde innskriften: "Lys er Himlens Gave". 17. mai 1914 tok skolen i bruk ny fane av grågul silke. Nå var byens liv blitt motiv. I bakgrunnen var motivet et skip med fulle seil som stevnet mot havet, og i forgrunnen en gutt som vinket med hatten og ei jente som vinket med et flagg. Men innskriften fra den gamle var beholdt.
Da Kragerø feiret 250-årsjubileum i 1916, kom rektor med et opprop i avisene om et legatfond som skulle gå til videre utdanning for "trængende og begavede elever". Ved utgangen av jubileumsåret hadde det kommet inn nærmere 24 000 kroner, og ifølge Håkon Finstad jr. kom beløpet seinere opp i 34 000 kroner. Til sammenlikning var skolepengene 120 kroner for ett skoleår for én elev i middelskolen., og summen av statlige og kommunale driftsmidler i skoleåret 1915/16 var mindre enn 12 000 kroner.
Folkeskolen
i Norge som blei innført etter lov fra 1889, blei for byenes
vedkommende endret på viktige punkter både i 1908 og
1917. Lovendring kom ikke før i 1935, men lesetida var blitt
utvidet, og ferdighetsfag hadde fått en sterkere stilling.
Fra 1920 bestemte Stortinget at folkeskolen skulle være sjuårig,
og middelskolen fikk treårig løp som en konsekvens
av dette vedtaket. Veien fram til eksamen blei forlenget med ett
år, og dette vakte motstand i mange kretser. For å få
endringen gjennomført, fikk ikke kommuner som ville holde
på den gamle ordningen, statsstøtte.
Elevtallet holdt seg lavt etter århundreskiftet, men begynte å stige igjen under 1. verdenskrig. De tegn til optimisme som synes å ha preget byen ved hundreårsjubileet i 1916, viste seg også i at et gammelt ønske om å ta bort skolepengene blei oppfylt før krigen sluttet. Dette medvirket trolig til at søkningen til skolen økte. Skolen fikk nå paralleller på alle trinn i middelskolen. Men etter hvert økte problemene både i den private og kommunale økonomien, og skolen måtte også ta sin del av innskrenkningene som kom. Skolepenger blei gjeninnført, og elevtallet sank. De vanskelige økonomiske forhold varte til midten av 1930-åra. Fra da av økte også elevtallet, og mange kom fra nabokommunene Sannidal og Skåtøy, men også fra Gjerstad og Bamble.
Planene om å opprette gymnasundervisning som del av den kommunale høgre allmennskolen tok det lang tid å realisere. Skolebestyrer H. S. Schølberg hadde i sin tid satt i gang et privat gymnas som førte fram til siste gymnasklasse, og de fleste elevene avsluttet ved Otto Andersens skole i Kristiania. Dette private kurset gikk inn etter få år på grunn av manglende oppslutning. Da Schølberg søkte avskjed i 1918 på grunn av problemer med hørselen, overtok Håkon Finstad sr. som styrer for middelskolen fra 1918. Han tok til orde for å opprette gymnas da han tiltrådte, og da forslaget ikke kunne realiseres, organiserte han privat undervisning ved siden av sin virksomhet i middelskolen. Finstad og flere av kollegene underviste elevene om ettermiddagen i middelskolens lokaler. Etter at Finstad gikk av i 1931, fortsatte han undervisningen i privathuset i Kilen fram til 1938. Elevene måtte gå opp til privatisteksamen som dels blei avlagt i Skien og dels i Oslo.
I perioden etter at Håkon Finstad gikk av som bestyrer, er det lite kildemateriale som kan fortelle om skolens utvikling. Dette var også økonomiske nedgangstider med nødsarbeid og
vanskelige forhold for kommunen og innbyggerne. I disse årene var Oskar I. G. Olsen bestyrer.
Ragnar Wiik overtok som styrer for den høgre skolen i 1935. Gymnaset med engelsklinje eller nyspråklig linje blei virkelighet året etter, og første kullet av skolens artianere tok eksamen i 1939, i alt 14 elever. I 1940 fikk skolen eksamensrett. Samtidig økte elevtallet i middelskolen slik at det var nødvendig med parallellklasser på alle trinn. Mangel på klasserom i Løkka var derfor stor. Barneskolen avga rom for middelskolen, men etter hvert som elevtallet i barneskolen også økte, måtte en etter hvert bygge ut og omdisponere rommene i middelskolebygget. I skolens tiårsberetning for 1938 - 48 heter det:
"På få år steg elevtallet til mye over det dobbelte. De kommunale myndigheter viste sin store interesse ved å øke bevilgningene til utstyr og samlinger, og i årene like før siste verdenskrig gjennomgikk skolen så mange forbedringer at den vel var bedre utstyrt enn høgre skoler flest i småbyene."
Foto: fra skolens personalrom
Som de fleste andre steder var krigsårene
1940 - 45 vanskelige for skolen. Tyske tropper rekvirerte bygningene
i alt ti ganger, og skolestyret fikk avskjed av nazimyndighetene
i 1941. En tidligere avsatt lektor som var NS-medlem, fikk vide
fullmakter og suspenderte styreren og avsatte fire av lærerne.
Elevene stod på de avsatte lærernes side, og departementet
måtte bøye unna og omgjøre vedtaket. Skolen
fikk ikke kvittet seg med den brysomme lederen før i 1943,
men de nazistene som ledet skolen etterpå, var det lettere
å leve med. I 1942 blei den opprinnelige styreren Ragnar
Wiik og lektor Reidar Soløy deportert til Finnmark
sammen med mer enn 1000 andre lærere. Det var det sentrale
NS-styrets reaksjon på at lærerne i Norge med få
unntak nektet å gå inn en nazistisk lærerorganisasjon.
Det blir fortalt at da de to deporterte slapp fri, blei de mottatt
i triumf, ikke bare av elever og lærere, men av hele byen.
Trass i utrygghet, bruk av kriseløsninger og nazistisk ledelse klarte skolen likevel å opprettholde noenlunde kontinuerlig undervisning. Men lett var det neppe med stadige rekvireringer og bruk av uegnede lokaler. Det fortelles også at under eksamen artium i 1941 måtte eksamenskandidatene bytte rom to ganger.
Allerede i 1946 tar skolestyret opp tanken om
å opprette reallinje ved siden av engelsklinja sjøl
om elevtallet var for lite til å opprette egne klasser for
hver linje. Men også dette tok tid, og elevtallet tilsa at
det bare kunne bli tale kombinerte gymnasklasser. Første
kullet fra reallinja blei uteksaminert i 1951. Måten ordningen
med kombinerte klasser var gjennomført på, fikk påtale
fra Gymnasrådet etter inspeksjon i 1952. Skolen hadde latt
elever på engelsklinja og reallinja delvis ha felles undervisning
i engelsk og tysk, og timer blei tatt fra andre fag for å
få timeplanen med særtimer til å gå opp.
Seinere blei problemet løst ved at noen elever fikk undervisning
etter ordinær skoletid.
Som en konsekvens av lov av 1935 om høyere almenskoler, var siste ordinære middelskoleeksamen i Kragerø avviklet i 1941, og fra 1942 avsluttet elevene med realskoleeksamen. Realskolen kunne være treårig, mens elever som gikk over til gymnaset normalt meldte overgang etter andre realskoleklasse. For disse elevene var det nå et femårig løp, derav betegnelsen 3. klasse for startåret i gymnaset. Men realskolen kunne også være toårig eller fireårig, og særlig den første modellen var vanlig der det ikke var gymnas.
Som nevnt mange ganger, var elevgrunnlaget tynt, og i 1955 var påmeldingen til 3. klasse (den gang første år i gymnaset) bare seks elever med så svake karakterer at de fikk anbefalt å styrke seg faglig gjennom å ta siste året i realskolen. Dermed unnlot en å opprette gymnasklasse i 1955.
På det lokale plan skjedde det også endringer i styreform. Tanken om en interkommunal skole kom opp før krigen, men var lagt på is under de vanskelige årene. I 1947 godkjente de tre kommunene Kragerø, Sannidal og Skåtøy en samarbeidsavtale om den høgre skolen. Avtalen forutsatte at hver kommune skulle bidra med sin del av lærerlønningene som ikke staten dekket, regnet etter elevtall, mens Kragerø som vertskommune skulle dekke andre utgifter. Departementet godkjente avtalen, og Kragerø skolestyre som hittil hadde vært styre også for den høgre skolen, blei i 1948 avløst av et forstanderskap med representanter for alle samarbeidskommunene. Styrerstillingen var for øvrig omgjort til rektorstilling fra 1946, og Ragnar Wiik ledet fortsatt skolen.
Etter hvert viste det seg at Kragerø hadde størst grunn til misnøye med avtalen. Det skyldtes først og fremst at romforholdene etter hvert blei prekære. Både satsingen på gymnas og økt elevtall utover i 1950-åra gjorde at skolen måtte leie lokaler utenfor området i tillegg til at den fikk bruke deler av folkeskolen. Men også folkeskolen fikk økte rombehov med de store "fredskullene". Forstanderskapet tok flere ganger opp problemet med Kragerø kommune som satt med svarteper etter samarbeidsavtalen. Kragerø kommune gjorde framstøt for å endre avtalen slik at samarbeidskommunene deltok i finansiering av leie og utbygging. Men problemet fikk først sin permanente løsning med sammenslåingen av kommunene i 1960.
Illustrerende for elevtallsutviklingen er at mens det fram til 1956 var tilstrekkelig med to førsteklasser i realskolen, var søkningen i 1957 på 70 elever og i 1960 på 150 elever. Riktignok kom 23 av søkerne i 1960 fra Drangedal.
En god del utbedringer tvang seg fram, og på 1950-tallet fikk skolen nytt sentralvarmeanlegg, og kjelleren og annen etasje i det såkalte middelskolebygget blei ombygd for å få bedre utnytting av rommene. Også bad- og gymnastikkavdeling fikk nødvendig oppgradering. Forstanderskapet søkte også om at tredje etasje som var rektorbolig, kunne ombygges til undervisningsformål. For å få fortgang i planene tilbød rektor Wiik å bygge hus for egen regning om kommunen kunne skaffe tomt.
Rektor Wiik fikk ny stilling i 1957, og da var fortsatt problemet uløst. Sigurd Seim tiltrådte som rektor samme høst på betingelse av at problemet med rektorbolig kunne ordnes, og han gjentok tilbudet fra forgjengeren om å reise egen bolig. Men i 1959 blei det endelig gitt byggeløyve til ny kommunal rektorbolig på Fugleheia.
En gjenganger fra protokollene fra forstanderskapet er ønsket om friplass for alle elever i realskolen. Både Sannidal og Skåtøy ga friplass til elevene, men Kragerø hang etter. I 1958 behandler forstanderskapet et brev fra Kragerø Arbeiderparti om dette, og skolen beregnet en merkostnad på kommunebudsjettet på kr. 7600.
Forstanderskapet var et styreorgan med representanter fra samarbeidskommunene. Med sammenslåing av kommunene i 1960 hadde det utspilt sin rolle, og det var igjen skolestyret i den nye kommunen som fikk myndighet som skolestyre.
1960-åra er innledningen til de store endringer
i norsk skole, og Kragerø er i forkant av den utviklinga
som skjer. Det gjelder i første rekke niårig obligatorisk
grunnskole der et linjedelt ungdomstrinn utgjorde de siste tre årene.
I 1961 vedtok kommunestyret å opprette niårig enhetsskole,
men tidspunktet skulle bestemmes seinere. I Kragerø som ellers
i landet var det den gang diskusjon om mønsteret skulle være
6+3 eller 7+2. I mange skolekretser var innbyggerne med rette redde
for skolen sin dersom sjuende klassetrinn skulle sentraliseres.
Nye lærerstillinger i grendeskoler og framhaldsskolen fikk
konstitusjon i påvente av overgangen.
Skolestyret foreslo i 1962 at kommunen skulle
utgjøre én ungdomsskolekrets og at skolen skulle kalles Kragerø
ungdomsskole. Videre anbefalte skolestyret at modellen 7+2 skulle
gjelde i en overgangsperiode før ordinær modell med
6+3. Året etter vedtok kommunestyret å innføre
niårig enhetsskole etter forsøksavtale med departementet.
Fra 1963 kom ny ordning for 1.- 6. klasse, året etter utvides
den til å gjelde 7. klasse og fra 1965 gjelder niårig
obligatorisk skole etter mønster 6+3. Det første kullet
fra ungdomsskolen gikk ut i 1967. Seinere blei det innført
et tiende frivillig skoleår. Realskolen blei avviklet i takt
med utbyggingen av ungdomsskolen. Som en naturlig konsekvens fikk
også Kragerø kommunale høgre allmennskole nytt
navn i 1964, nå het den Kragerø gymnas.
Da dette bildet blei tatt våren 1971, var bygningen lengst til høyre ungdomsskole, mens
gymnaset til venstre hadde flyttet til Kalstad.
Foto: Arne-Fred Solbekk
Økt betydning for Kragerø er utvikling
av det som i protokollene for skolestyret blir betegnet som yrkesbetont
utdanning. Tidlig i 1960 oppnevnte skolestyret et utvalg for å
forberede en kommunal handelsskole, og den startet allerede samme
høst med Olav Krager som styrer. Fra før eksisterte
lærlingeskole og yrkesopplæringskurs som kom inn i fastere
former da departementet i 1963 tilsatte Tore Lønne
som styrer i bistilling ved Kragerø yrkesskolekurs
Allerede i 1961 tok Kragerø skolestyre
initiativ til et utredningsarbeid for å finne tomt for en
framtidig yrkesskole og å prioritere hvilke kurs som skulle
settes i gang. Skolestyret foreslo i 1962 to klasser for jern- og
metallarbeid, én klasse for kjole- og draktsøm og én for
handels- og kontorfag. Men allerede året etter blei planene
justert for å følge opp tilbudet i den kommende niårige
grunnskolen. Nå foreslås to grunnleggene klasser for
jern- og metallarbeid, én videregående klasse for motormekanikere,
én klasse for husstell, én for søm og halvannen klasse for
handels- og kontorfag. Dessuten ønsket skolestyret i forbindelse
med romplanen for et yrkesskolebygg to rom for voksenopplæring
og ett rom for vekslende kurs.
Imidlertid vedtok kommunestyret å prioritere
grunnskolens behov, slik at yrkesskolebygg først fikk gjennomslag
gjennom samlokalisering med nytt gymnas på Kalstad fra 1970/71.
Da var planene etter hvert overmodne i forhold til at plannemnda
for yrkesskolen allerede i 1965 hadde foreslått felles skolebygg
på Kalstad. Kurs som var tenkt igangsatt i nytt bygg, kunne
likevel etter hvert realiseres i leide lokaler.
Et stridsspørsmål som dukket opp,
var sentrale planer om samlegymnas, og det sendte sjokkbølger
til skolekragerø. Det var tale om ett samlegymnas i aksen
mellom Arendal og Grenland. I 1960 understreket skolestyret at Kragerø
var et naturlig sentrum for et samlegymnas, men den sentrale komiteen
så på kartet og syntes Sunde bru var et naturlig midtpunkt.
Det blei nedsatt et utvalg med ordføreren i spissen som skulle
påvirke sentrale myndigheter til et annet standpunkt, mens
skolestyret uttrykker seg litt forsiktig i sitt vedtak: "Da innstillingen
også gir rom for særordninger hvor dette faller naturlig,
må den beste løsning bli at gymnaset i Kragerø
opprettholdes og fortsetter som før." Idéen om samlegymnas
fikk ikke gjennomslag i sentrale politiske kretser, og gymnaset
i Kragerø kunne fortsette uten å være en særordning.
Også når det gjelder administrasjon
av skolene, skjer det endringer i 1960-åra. Fra nyttår
1965 overtok fylkeskommunene ansvar for utdanningen mellom grunnskole
og høgskole. Kragerø yrkesskole og Kragerø
gymnas blei dermed styrt fra Skien, og de fikk begge skoleutvalg
under fylkesskolestyret. I skoleutvalgene blei lokale politikere
oppnevnt som medlemmer sammen med representanter for ansatte og
elever. Men departementet hadde fortsatt en sterk styring gjennom
ansettelser og godkjenning av planer. I 1967 godkjente departementet
planene for felles skoleanlegg for gymnas og yrkesskole på
Kalstad.
I Kragerø var gymnaset lokalisert sammen
med ungdomsskolen, og Sigurd Seim som tidligere var rektor
for gymnaset og realskolen, blei fra år til år utnevnt
som rektor både ved Kragerø gymnas og Kragerø
ungdomsskole. Dette var en overgangsordning etter avtale med de
respektive skolestyrene. Denne spesielle ordningen varte til gymnaset
flyttet til Kalstad.
Av andre lokale saker som berørte alle skoleslag, var et initiativ i 1964 fra Forsøksrådet for skoleverket som ønsket forsøk med fem dagers skoleuke. Svært mange av grunnskolene, og også den høgre skolen, sa at de ikke var interesserte. Men sterke krefter i Kragerø skolestyre vant seinere delvis fram, og fra 1968 kom det skolerute med fri annenhver lørdag. Kragerø skolestyre ivret også i mange år for å bygge svømmehall, men her tar kommunestyret i 1967 en klar avgjørelse om at det ikke skal skje i tilknytning til bygging av gymnas- og yrkesskole på Kalstad.
Mens den store omleggingen av grunnskolen med
ni års obligatorisk skole blei fullført i løpet
av 1960-åra, var det gymnaset og yrkesskolen som sto for tur
i 1970-åra. Hele tida var Forsøksrådet for skoleverket
det sentrale organ for omleggingene. Når det gjaldt gymnas
og yrkesskole var grunnen forberedt gjennom omfattende utvalgsforslag.
I 1963 oppnevnte departementet "Utvalg til å vurdere reform
av fagleg innhald og indre oppbygging i gymnaset", også kalt
Gjelsvik-komitéen etter formannen, rektor Agvald Gjelsvik. Allerede
to år seinere fikk vi et annet utvalg med et videre mandat,
"Skolekomiteen av 1965", eller Steen-komitéen etter formannen journalist
Reiulf Steen, seinere formann i Arbeiderpartiet. Det skulle se på
oppbygging av all utdanning for ungdom mellom 16 og 19 år,
inklusiv lærlingeordningen. Noe av bakgrunnen for begge utvalgene
var naturligvis at niårig grunnskole ga elevene et annet utgangspunkt
enn før, og at videregående utdanning måtte tilpasse
seg dette.
Forsøk med bakgrunn i flertallsforslaget
i Gjelsvik- komitéen kom i gang ved fire større gymnas i
1969, mens forsøk for yrkesutdanningen etter Steen-komitéen
startet i 1970. Kragerø gymnas var én av tre skoler som var
pionerer. Skolen startet kurs etter forsøksplanene for reformgymnas
i 1970, samtidig som den også satte i gang toårig grunnkurs
etter Steen-komiteen. Toårige grunnkurs kombinerte yrkesutdanning
og allmennfagutdanning. Kombinasjonen av yrkesfag og allmennfag
i samme skole har seinere blitt hovedmodellen for det som i dag
omfattes av videregående skoler. For Kragerø var det
avgjørende for utviklingen at yrkesskolen og gymnaset kunne
flytte til nye bygninger på Kalstad i løpet av skoleåret
1970/71, og at rektor Sigurd Seim var framtidsrettet og så
at for et lite sted som Kragerø, var det nødvendig
å finne kombinasjonsløsninger.
På Kalstad ligger den nye yrkesskolen
(til venstre) og det nye gymnaset (til høyre) ved årsskiftet
1970/71 klar til innflytting.
Foto: Arne-Fred Solbekk
De tre skolene i Norge som kombinerte kurs i yrkesfag
og allmennfag innenfor samme skolesenter, fikk i 1970-åra
stor oppmerksomhet, og delegasjoner utenfra besøkte stadig
skolene. For lærerne ved Kragerø gymnas ga det inspirasjon
å delta i oppbygging og vurdering av et nytt skoleslag. Knoppskyting
med nye fagkombinasjoner på landsbasis medførte at
kragerølærere blei tatt med i sentralt planarbeid.
I ettertid kan en trygt si at det skapte en glød som fikk
andre skoler i Telemark til å betrakte kragerølærerne
som "misjonærer", et uttrykk som ikke bare var positivt motivert.
Skolen startet reformgymnas i 1970, og den gamle
engelsklinja og reallinja blei nå avløst av naturfaglinje,
samfunnsfaglig linje og språklinje. Første året
var et felles grunnkurs, mens linjedeling først kom inn på
andre årstrinn. Skolen fikk samtidig sitt første toårig
kombinerte grunnkurs i handels- og kontorfag. I prinsippet skulle
de to årene kombinere ettårig handelsskole og første
år i gymnaset. Elevene kunne da velge videre utdanning innen
yrkesfaget eller gymnaset. Elever som ville gå inn i andre
klasse i gymnaset måtte imidlertid ha valgfagene tysk og matematikk.
Seinere kom andre toårige grunnkurs til etter samme modell,
idrettsfag fra 1973 og helse- og sosialfag fra 1978. Etter hvert
fikk også elevene i toårige grunnkurs anledning til
å få studiekompetanse gjennom ettårig påbyggingskurs,
uten å gå veien om de to siste gymnasårene.
Når det gjaldt yrkesfag, utenom handelsskolen
som er nevnt tidligere, var det fra før grunnleggende kurs
for mekanikere (fra 1960 etter plan for jern- og metallarbeidere
og fra 1970 etter plan for maskin- og mekanikerfag), mens det fra
1966 kom i gang kurs i kjole- og draktsøm. Disse kursene
som hadde vært spredt rundt i Kragerø, blei samlet
i skolesenteret på Kalstad som delvis kunne tas i bruk fra
høsten 1970. Nye ettårige grunnleggende kurs i yrkesfag
startet samtidig. Det var husstellfag og sveise- og konstruksjonsfag,
dessuten kom det første videregående kurset som utdannet
maskinreparatører. I første omgang var de organisert
som ettårige kurs under Kragerø yrkesskole med Tore
Lønne som rektor.
Den fulle samordningen av alle kurs innenfor yrkesfag
og allmennfag skjedde først i 1977 etter at en ny lov om
videregående opplæring var vedtatt i juni 1974. Navnet
viser at det ikke bare var en lov som omfattet videregående
skoler, men også lærlingeordningen. Før loven
fikk virkning fra 1975, bygde reformene på vedtak i Forsøksrådet
som hadde mandat til å drive forsøk. Etter utlysing
fikk Sigurd Seim rektorstillingen for den videregående
skolen, mens Tore Lønne fortsatte i en inspektørstilling
med særlig ansvar for yrkesutdanningen til han gikk av med
pensjon i 1988. Kragerø gymnas og Kragerø
yrkesskole var gått over i historien, og Kragerø
videregående skole var skapt. I 1978 sluttet Sigurd
Seim i rektorstillingen, og Einar Torgersen overtok roret.
Han hadde i mange år hatt lærerstilling ved skolen.
Lokalt var det noe strid om sammenslåing
av de gamle skoleslagene gymnas og yrkesskole. På et allmannamøte
for elevene i gymnaset var det én stemmes overvekt for sammenslåing,
mens lærerrådet var enstemmig for. I yrkesskolen var
det et flertall mot sammenslåing, trolig motivert ut fra tanken
om at den minste delen kunne bli overkjørt. Den økte
bredden i yrkesutdanningen har imidlertid gjort den til en stadig
viktigere del av skolemiljøet.
Navnet på det "nye" skoleslaget var for
øvrig et politisk stridsspørsmål. Allerede ved
stortingsbehandlingen sto det strid om hva skolen etter den nye
loven skulle hete. Mange holdt på ordet gymnas som
liknet den løsningen svenskene hadde valgt. I Sverige kalte
de det tilsvarende skoleslaget gymnasieskola, seinere forenklet
til gymnas. Men flertallet i Stortinget sto på at skoleslaget
burde få et navn som ikke var knyttet til noen av skoleslagene
som eksisterte. Striden forplantet seg også til fylkene som
var skoleeiere, og noen fylker vegret seg mot å gi gamle skoler
nye navn. I Telemark landet fylkesmyndighetene forholdsvis fort
på at skolene skulle hete videregående skoler, og dette
er nå også gjennomført i hele landet, med unntak
for katedralskolene. Lokalt i Kragerø gikk en også
inn for denne navnebruken.
Med økende elevkull blei det fort merkbart
at mange elever hadde problemer med lesing, tallforståelse
og rettskriving. Dette var lenge før begreper som dysleksi
og dyskalkuli var blitt allemannseie i skoleverdenen, og det hadde
heller ikke vært tema i den utdanningen som lærerne
ved skolen hadde gjennomgått. Det kom derfor som svar på
et spørsmål lærerne knapt hadde rukket å
stille, da Carl Thomas Carlsten i 1978 tok kontakt for å presentere
et opplegg til samarbeid mellom de videregående skolene på
Notodden og i Kragerø for å hjelpe elever med lese-
og skrivevansker. Første ledd var å bevisstgjøre
og skolere lærerne. Politikerne kom også på banen,
og Telemark fylkesskolestyre støttet i 1979 et lese- og skriveprosjekt
med kr. 30 000 med den forutsetning at beløpet kunne trekkes
fra eventuell bevilgning fra Forsøksrådet for skoleverket,
som i sin tur bevilget kr. 40 000. Forutsetningen for prosjektet
fra fylkeskommunens side var at var at også andre skoler skulle
komme med i dette arbeidet
I utgangspunktet tok skolene i Notodden og Kragerø
i bruk et screening-program som fikk navnet NoKra. Alle elever som
begynte, deltok i en slik test for at lærerne kunne få
et grovt bilde av enkeltelevers problemer. De som gjennom testen
viste at de trengte hjelp, skulle i utgangspunktet få tilbud
om det. Men også her skortet det en del på fagkyndig
personale som lå under ansvarsområdet for Pedagogisk-
psykologisk tjeneste. PP-tjenesten var den gangen organisert som
et samarbeid mellom primærkommuner og fylkeskommunen. Både
logopeder og andre spesialpedagoger var mangelvare. Men det er likevel
ikke tvil om at den hjelpen mange elever fikk, var verdifull og
hjalp dem til å beherske teknikker som kunne lette skolearbeidet.
NoKra-testene blei seinere også utviklet til bruk i ungdomsskolen
og på barnetrinnet, og de brukes fortsatt mange steder i Norge.
De videregående skolene i Notodden og i Kragerø var her med på et banebrytende prosjekt som for alvor satte søkelys mot lese- og skrivevansker i hele landet. Etter hvert er det kommet flere andre tester med samme formål som Nokra, og det er blitt et vanlig redskap i skolenorge. Fortsatt gjennomgår alle nye elever ved Kragerø videregående skole et screeningprogram. Skolen fikk etter hvert også egne lærere med logopedutdanning og annen spesialpedagogisk utdanning som har fulgt opp arbeidet.
Presset fra de økende ungdomskullene slo for alvor ut i 1980-åra. Allerede da skolen i 1978 startet med sosial- og helsefag, måtte en ut på leiemarkedet. Kragerø sykehus strekte seg langt og leide ut rom til det første kullet, men skolen måtte siden ty til løsninger i borettslag, i KS- senteret og i en villa som sto tom nær skolen.
Etter hvert som behovene for nye kurs og nye klasser økte, drev skolen en rekke filialer. Et internt utvalg vurderte det framtidige rombehovet i 1979, og skolens utvalg ba om at fylkeskommunen opprettet en romkomité med utvidet mandat med tanke på skoleutbygging. Leder i fylkesskolestyret, Sverre Tveitan, ledet utvalget som i 1983 konkluderte med stor underkapasitet og problemer for elever med fysiske handikapp. Etter at utvalget kom med sin innstilling, hadde skolen i 1984 fått ytterligere seks klasser, og skolens utvalg ba på nytt om fortgang i byggesaka. Men utbyggingen fikk en lang vei i konkurranse med andre behov i fylkeskommunen, og byggenemnda med representanter fra skolen kom først i gang i 1986.
Arkitektfirmaet Børve og Borchsenius fikk oppdraget med å prosjektere bygget. Det samme firmaet hadde planlagt den første utbyggingen på Kalstad.
Det lokale næringsliv presset også på for å få utdannet fagfolk lokalt, og Tangen verft - som den gang var Kragerøs største industriarbeidsplass - søkte etter sveisere. Skolen fikk opprettet videregående kurs i sveisefag i 1980, og året etter ytterligere et tredje årstrinn. Fordi verftet tilbød lokaler og tilskudd i form av arbeidsmaterialer, fikk skolen i stand en avdeling på Tangen, seinere måtte skolen i tillegg leie midlertidige lokaler for sveisefag på Vadfoss. Også innen bygg- og anleggsfag var lokale fagmiljøer pådrivere for å få utdannet flere fagfolk, og løfte om praksisplasser var et viktig fundament for å få disse linjene i gang.
Andre nye fag som kom til, var grunnkurs og seinere videregående kurs i elektrofag. Harald Carlsen tilbød å bygge i Biørnsborgbakken i løpet av noen korte vår- og sommermåneder i 1983 dersom fylkeskommunen ville inngå leieavtale. Hele kurset sto og falt med dette, og fylkesskolesjefen lot seg overbevise. Huset sto ferdig til skolen startet om høsten. Samtidig fikk skolen en leieavtale med kommunen for Kalstadkilen skole, og her startet to grunnkursklasser i husflids- og estetiske fag. Dette viser både innsats fra lokalmiljøet og understreker de problemer som måtte løses for å gi plass til store ungdomskullene. Så seint som i mai samme år behandlet derfor skoleutvalget tilsetting i lærerstillinger for elektrofag. husflids og estetiske fag og bygg- og anleggsfag under forutsetning av at fylkesskolestyret fattet vedtak om ekstraklasser. Det sier seg sjøl at skoleadministrasjonen måtte arbeide under høytrykk om sommeren, og dette var årvisst også seinere i den store ekspansjonsperioden.
Kapasiteten for de nye linjene blei snart for liten, og ekstraklasser
meldte seg som behov hver vår når fylkeskommunen hadde
fått endelig oversikt oversikt over søkermassen. Bygg-
og anleggsfag som hadde leieavtale med Ragnar Skarre på
Eklund trengte mer rom, og firmaet Kruse Smith overtok lokalene
og bygde ut på grunnlag av leieavtale med fylkeskommunen.
Også på andre linjer måtte skolen opprette parallellklasser
på kort varsel.
Behovet for spesielt tiltrettelagt opplæring i smågrupper kom også med full tyngde i 1980-åra, og den første gruppen som besto av psykisk utviklingshemmede, kom i gang i en leid villa ved ungdomsskolen. Tilsvarende små grupper for andre elever som ville ha problemer med vanlig undervisning, kom i gang innen vekslende fagområder. Seinere blei det et krav om at alle disse elevene måtte gis rom blant andre elever, og dette kunne først fullt ut innfris etter at nybygget på Kalstad var ferdig.
Rektor for skolen i denne mest hektiske ekspansjonsperioden var Einar Torgersen, og han gikk av med pensjon i 1988 etter 10 år i stillingen. Tilsetting av ny rektor var en tidkrevende prosess i to omganger fordi to tilsatte trakk seg av ulike grunner. Johannes Eide tiltrådte som rektor i løpet av sommeren 1988.
Mens 1980-åra var preget av utfordringer
med store elevkull, kom 1990-åra til å stå som
et tiår for de store nasjonale omlegginger som naturlig nok
blei merkbare også lokalt. Det begynte allerede i 1989 med
omlegging på allmennfaglig studieretning på grunnlag
av Veierød-komiteens innstilling. Mandatet for utvalget var
å styrke språkundervisningen, noe som dels gikk på
bekostning av realfagene, men som også førte til omlegginger
i årsplaner for andre fag. Elevene på allmennfaglig
studieretning merket forskjellen ved at linjedelingen forsvant,
og fag som tidligere var knyttet til linjene, kunne nå velges
fritt innenfor gitte rammer om fordypning. Utvalget gikk også
inn for å integrere studieretningene for handels- og kontorfag
og allmennfag. Denne delen av forslaget blei først realisert
med den omfattende omleggingen for alle studieretninger som kom
med Reform 94.
Reform 94 berørte sterkest yrkesfaglige
studieretninger. Mer enn hundre ulike grunnkurs som eksisterte rundt
om i hele landet, blei nå redusert til 13. Dette fikk også
konsekvenser for Kragerø videregående skole. Mange
fagfolk protesterte fordi spesialiseringen som hadde skjedd alt
fra første årstrinn, nå blei utsatt til andre
år. For Kragerø betydde det at for eksempel sveisefag
falt ut som eget grunnkurs, og fikk en mer beskjeden rolle i et
nytt felles grunnkurs for mekaniske fag. Det samme skjedde innenfor
byggfagene og for helse-og sosialfagene. Fagmiljøene var
imot den nye ordningen, men elevene kunne oppleve dette som positivt
fordi de etter et grunnkurs nå kunne velge spesialisering
på flere områder.
Den viktigste endringen for elevene var likevel
at alle 16-19 åringer etter Reform 94 fikk tre års rett
til skole eller opplæring. På den ene side var nå
fylkeskommunene forpliktet til å bygge ut skolene, og det
medførte at også fagopplæringen kom inn i bedre
organiserte former. Elever som heretter fullførte to år
i yrkesutdanning, hadde krav på å fortsette enten i
skole eller opplæring. Mange elever som tidligere hadde hoppet
fra det ene grunnkurs til det andre fordi veien videre hadde underkapasitet,
sto nå sterkt overfor fylkeskommunen i kravet på plass.
Riktig nok hadde de ikke krav på å fortsette på
samme skole, men innen fylket.
Debatten om spesialisering i grunnkursene stilnet
forholdsvis fort, men det har ikke skjedd med den andre viktige
delen av ordningen. Det gjaldt økt omfang av allmennfag i
yrkesutdanningen. Mange hevdet og hevder fortsatt at det sterke
innslaget av allmennfag fører til at teoritrøtte elever
lettere dropper ut av skolen. Det dukket snart opp forslag om andre
fagsertifikater enn det tradisjonelle fagbrevet for elever som dermed
kunne ta færre allmennfag. Organisasjonene i arbeidslivet
har vært lunkne til dette, men spørsmålet er reist på nytt i 2006
fordi frafallet i yrkesutdanningen er foruroligende stort.
Det var to viktige begrunnelser for å styrke
allmennfagene i yrkesutdanningen. Den ene var at alle yrkene etter
hvert har sterke krav til fagfolk både når det gjelder
regneferdighet og uttrykksevne i norsk og engelsk, det samme gjelder
forståelse av samfunnsforhold og innsikt i natur og miljø.
Samtidig var styrkingen begrunnet med at elevene i yrkesfag etter
to år i yrkesutdanningen skulle kunne oppnå studiekompetanse
ved å fortsette i påbyggingskurs med en del kjernefag.
Det blei også argumentert med at det ville gi større
likestilling mellom teoretiske og praktiske linjer i den videregående
skolen. Ved skolen i Kragerø har elevtallet økt i
yrkesfag på bekostning av allmennfag, og søkningen
har vært stor til påbyggingsår som fører
fram til generell studiekompetanse..
Toårige grunnkurs som i utgangspunktet kunne
gi både et yrkesfaglig og et allmennfaglig grunnkurs på
to år, hadde på landsbasis stadig mistet terreng, og
de blei borte med Reform 94. Hovedmønsteret i yrkesutdanningen
skulle nå være grunnkurs og videregående kurs
(2 år i skole) etterfulgt av lærlingordning. I Kragerø
var toårige grunnkurs et viktig innslag, og skolen hadde kurs
både i handels- og kontorfag, idrettsfag og sosial- og helsefag.
Idrettsfag og delvis sosial- og helsefag hadde etter hvert fått
ettårige påbygningskurs som ga studiekompetanse, og
løsningen med at elevene gikk over til allmennfaglig studieretning
for å bruke fire år til studiekompetanse, hadde alt
blitt mindre aktuell. Det hadde også ført til at Studieretning
for allmennfag som i mange år hadde hatt tre paralleller på
andre og tredje årstrinn, etter hvert måtte nøye
seg med to. Dette ga betydelig færre rammetimer og innskrenking
av fagvalget for elever på denne studieretningen.
For Studieretning for allmennfag betydde Reform
94 ellers en del mindre endringer. Viktigst var trolig at det eksisterende
linjebegrepet blei opphevet. Elevene kunne nå velge linjefag
på tvers av de tidligere begrensinger innenfor naturfaglig,
samfunnsfaglig eller språklig linje. Det førte raskt
til at en del elever valgte taktisk og kunne unngå de mest
arbeidskrevende fagene. Likevel var friheten et gode for de fleste
som nå kunne få oppfylt flere ønsker og realisere
sine interesser.
For Kragerø videregående skole var
likevel utbygging av skolen på Kalstad det viktigste som hendte
i 1990-åra. Etter lang kamp kunne byggingen starte i løpet
av 1989. De bygningene som sto ferdige i 1971, hadde etter moderne
byggemetode blitt kledd med asbestholdige plater både utvendig
og innvendig. Bygget var derfor i tillegg til å være
grått og trist, en tikkende giftbombe som omsider satte skolen
øverst på prioriteringslista for nybygg i fylkeskommunen.
Den gamle bygningsmassen besto av et teoribygg og et verkstedbygg.
Disse blei nå forbundet med et tverrgående bygg som
sto ferdig før rivingen av asbestplatene kunne komme i gang.
Rivingen var i seg sjøl en omstendelig prosess som krevde
spesialutstyr og plastisolering av rivingsmassene før de
kunne sendes bort som spesialavfall
Den nye delen som blant annet skulle inneholde
en stor kantine, blei midlertidig avdelt til klasserom og andre
funksjoner fra bygningene som blei renoverte. Skoleåret 1990/91
kan knapt bli husket med glede, men håpet om forbedring holdt
liv i både elever og ansatte. Høsten 1991 kunne skolen
ta i bruk de nye lokalene.
Dette bildet fra 1997 viser en de mange filialene rundt omkring i Kragerø
kommune. På Eklund blei elevene på byggfag fortsatt undervist i dette
industribygget.
Foto: Arne-Fred Solbekk
Den videregående skolen har her samlet alle sine forskjellige undervisningstilbud på Kalstad med
byggfag og teknikk og industriell produksjon til venstre og formgiving til høyre.
Foto: Arvid Henriksen
Biblioteksituasjonen for skolen hadde i alle år
vært kritikkverdig. Da skolen på Kalstad blei tatt i
bruk i 1971 var det avsatt et rom med betegnelsen bibliotek, men
boksamlingen var mager, og en beskjeden ressurs som bibliotekar
blei etter hvert støttefunksjon for et underbemannet kontor.
Mangel på klasserom gjorde også at biblioteket mer og
mer blei belagt med undervisning. I planene for utvidelse av skolen
fikk bibliotek en sentral plass, men fortsatt var det vanskelig
å få midler til bibliotekarstilling. Skoleutvalget viste
flere ganger til sentrale retningslinjer for skolebibliotek som
ut fra elevtall tilsa hele stillinger som bibliotekar og assistent.
Fylkeskommunen tillot høsten 1991 at skolen
brukte av egne midler til bibliotekhjelp. Takket være samarbeid
med Kragerø bibliotek fikk vi engasjert bibliotekar i delstilling,
og den første tida gikk mye av arbeidet med til å fylle
tomme hyller. Men ganske snart viste det seg hvor viktig et velfungerende
bibliotek er for en skole, ikke minst gjennom tilknytning til andre
biblioteker. Elevenes prosjektarbeider og andre oppgaver vil i dag
være utenkelige uten bibliotek.
Først i 1994 fikk skolen bevilgning til
en halv bibliotekarstilling, og dermed økte både besøk
og utlån betydelig. Fra 1998 fikk skolen mulighet til å
øke bibliotekstaben med en halv stilling. Elevene brukte
biblioteket stadig mer som lesesal og som servicested i forhold
til å løse oppgaver. Også for lærerne var
det en betydelig effektivisering å kunne vise elever til biblioteket.
Snart viste det seg at behovet for større areal til biblioteket
måtte løses, særlig fordi behovet for datamaskiner
til elevbruk var økende. En omdisponering av gangareal og
andre rom gjorde dette mulig i det nye tusenår.
Reform 94 la også vekt på sterkere
elevdeltaking og elevinnflytelse. Også etter loven av 1975
var det lagt opp til at elevrådet skulle velge representanter
til skoleutvalgene. Det er vanskelig å måle innflytelsen
for elevene, men inntrykket er at den varierte sterkt med elevene
som satt i de valgte ombudene. Det samme gjaldt elevrådets
aktivitet og elevenes innflytelse på planlegging og gjennomføring
av undervisningen. besøk
For å få mer fart i tillitsvalgtarbeidet blant elevene, har skolen fra 2001 opprettet et valgfag i organisasjonslære, der elevene både har fått teoretisk grunnlag og uttelling for noe av ekstraarbeidet de utfører. Valgfaget er myntet på elever som har tatt på seg oppdrag som tillitsvalgt. Dessverre har det vært vanskelig å tilpasse valgfaget til oppleggene i yrkesfaglige studieretninger. Et område der elevene har hatt sjølstendig initiativ og ansvar gjennom flere år, har vært russerevyene. Med hjelp av lokale krefter utenfor skolen, har den årlige russerevyen moret, ikke bare foreldre og lærere, men også byens øvrige publikum. Som ventet har kvaliteten vært vekslende, men samarbeidet i forberedelser og gjennomføring både på og bak scenen og blant musikerne, har hatt stor betydning for mange. Elever som kanskje har levd en anonym tilværelse på skolen, har kunnet blomstre på et felt som skolen ikke ivaretar på god nok måte.
På noen områder kom det sterke føringer fra sentralt hold om hva skolen skulle vektlegge utenom fagkunnskaper. Elevsamtaler der klassestyrer hadde regelmessig oppfølging av enkeltelever og etablering av klasseteam med lærere og elever for å planlegge undervisning og andre aktiviteter, blei etter hvert positive innslag og viktig i skolehverdagen. Skolen satte også etter pålegg fra myndighetene i gang klasseopplegg med utgangspunkt i "Veiviseren", et hjelpehefte som skulle bevisstgjøre den enkelte elev om sine rettigheter og plikter. Mange lærere følte at dette gikk på bekostning av undervisningen, og elevene var oftest særdeles lite entusiastiske. Begge parter oppfattet ofte dette opplegget som pliktøvelse.
Et annet satsingsområde fra sentralt hold var internasjonalisering. Skolen hadde fra før hatt opplegg spesielt knyttet til språkundervisning, særlig gjaldt det Tyskland, der vi hadde årlig elevutveksling. Et fast innslag i mange år knyttet til historie og samfunnsfag, var tur med "Hvite busser" til Polen og Tyskland. Etter hvert som ungdomsskolene fattet interesse for å delta på disse turene, falt noe av grunnlaget bort for den videregående skolen. Skolen har også hatt utveksling av elever og lærere med Pasvalys i Litauen. Dette kom i stand fra skoleåret 2000/2001 etter lokalt initiativ med utgangspunkt i hjelpetiltak, blant annet fra Drangedal. Med jevne mellomrom kom det initiativ fra sentrale myndigheter og fra fylkesmyndighetene om spesielle tiltak som skolene skulle vektlegge. Miljøspørsmål var ett av disse, og data var også en gjenganger som satsingsområde. Først som kortkurs for lærere, så undervisning om de samfunnsmessige sider ved databruk, deretter integrering av data i alle fag, og endelig økonomi og informasjonsbehandling som eget fag i allmennfaglig studieretning, et fag som igjen er besluttet nedlagt fra 2006.
Mangel på datautstyr og programvare var fra først av en hemsko. Men gradvis har nå elevene fått forholdsvis god tilgang på maskiner, sjøl om skolen i 2006 ikke er kommet så langt som en del andre skoler der hver elev får sin egen bærbare datamaskin. Nå står det datamaskiner på verksteder, i biblioteket og i andre oppholdsrom og er til fri bruk for elevene. Hver elev får eget passord som gir adgang til maskinene. For å drifte disse maskinene kreves det egen delstilling, og skolen har regelmessig hatt datalærling. Også for lærerne har det vært lang vei fram. På 1990-tallet fikk skolen egne datarom med PCer og internett til disposisjon for lærerne, men først i begynnelsen av det neste tiåret blei hver arbeidsplass utstyrt med egen datamaskin. Administrasjonen var tidlig ute med å bruke datamaskin, og skolen fikk fra 1988 anledning til å være pilotbruker av et skoleprogram som blei utviklet for Hordaland og Telemark. Men utstyret var tungdrevet med skjermer som kommuniserte med en såkalt minimaskin. En stor forbedring skjedde da skolen blei knyttet opp mot fylkeskommunens nett, men utstyret hadde langt fra så gode muligheter som dagens enkle PCer og nettverk. For Studieretning fra allmenne fag må nevnes at allerede i 1980-åra begynte skolen å legge ut timeplanen for de store fagene med dobbelttimer og eventuelt trippeltimer i stedet for at elevene skulle ha enkelttimer i hvert fag nesten hver dag. Elevene følte at det ga større konsentrasjon, og de slapp å dra med seg så tung bør av bøker hver dag. Dette vakte delvis bestyrtelse på en del andre skoler, men for Kragerø var dette så vellykket at en i 1999 valgte å gå videre med å blokklegge en del fag med større bolker over 14 dager. På den måten rullerte fagene. Dette fikk betegnelsen Kragerømodellen, og den vakte slik oppmerksomhet at skolen i 2002 blei utpekt som Bonusskole. Det fulgte en påskjønnelse fra departementet og Læringssenteret for "systematisk utviklingsarbeid og forsøk som har bidratt til å øke kvaliteten i skolen". Med utmerkelsen fulgte et diplom og en sjekk på kr. 50 000.
Et viktig element i utviklingen av Kragerømodellen var at skolen fikk innredet et auditorium med plass til to klasser og utstyr for storskjerm og videokanon.. Her fikk elevene introduksjon til et emne gjennom forelesninger, og emnet blei fulgt opp med klasse- eller gruppeundervisning. Tanken med denne delen var å forberede elevene på en undervisningsform de vil møte på universiteter og høgskoler. Behovet for auditorium har vært så stort også for andre studieretninger at et mindre auditorium nr. 2 måtte innredes i 2003. Siden kom et tredje - enda mindre - auditorium med kapasitet som et vanlig klasserom. Fra 2010 var prosjektor vanlig utstyr i alle klasserom, med mulighet for å koble til PC for å vise en datapresentasjon, en DVD eller et innslag på nett-TV.
Overgang til nytt tusenårMange av de endringer som hittil er fullført i det nye årtusen, er allerede nevnt under 1990-åra fordi det er prosesser som har utviklet seg. En del andre trekk må tilføyes fordi det karakteriserer en utvikling. Det gjelder først og fremst at skolen fra å være utpreget regelstyrt fram til 1980-åra, etter hvert har fått større sjølstyre og råderett over budsjettmidler. I dag får skolen et beløp som må disponeres på best mulig måte. Ressurstildeling på andre felter var også tidligere regulert i detalj i lover og regelverk, mens skolen nå står langt friere. Det som lærerne merker mest, og som har vært mest omstridt, er at regelen om maksimumsstørrelse i klassene er opphevet. Det har ført til elevgrupper på over 30 i flere fag, og arbeidsbyrden har økt tilsvarende. Et annet trekk i overføring av ansvar er at ansettelser, som først blei overført fra departement til fylkeskommune i 1970-åra, nå i hovedsak er overlatt til den enkelte skole. Dette har medført at skoleledelsen har fått en utvidet rolle som arbeidsgivere. Den enkelte lærer og andre ansatte som tidligere hadde direkte innflytelse gjennom sine råd, representeres nå av tillitsvalgte overfor ledelsen. I svært mange saker har ledelsen informasjonsplikt og plikt til å drøfte saker med de tillitsvalgte, men har det avgjørende ord i de fleste viktige saker. Rektor og ledelsen for øvrig har beveget seg fra å være først blant likemenn til å bli overordnede på linje med ledelsesteorier som sto sterkt i næringslivet i 1960- og 1970-åra. Det kan derfor virke paradoksalt at næringslivet nå viser tegn til å forlate disse teoriene. Skoleledere som tidligere kunne føle seg mellom barken og veden - mellom kollegiet og fylkesmyndighetene - har nå overlatt den rollen til de tillitsvalgte. En annen side ved skolehverdagen både for skoleledere og andre ansatte, er et stadig sterkere krav fra overordnet myndighet om rapportering og dokumentasjon. Fra fylkeskommunen gis skolene oppdrag om å rapportere fra nærmere definerte områder som kan skifte fra år til år. Materialet fra skolene danner så grunnlag for rapporter som sammenlikner skolene. Fra sentralt hold gir dette seg blant annet uttrykk i den vekt som blei lagt på normerte prøver, som var tenkt brukt til å hjelpe den enkelte elev, men også til å sammenlikne skoler og klasser.
Mange av rapporteringsemnene kan være nyttige for å bevisstgjøre skolene på problemområder som f. eks mobbing, røyking og årsaker til elevfrafall. Det er derfor riktig å påpeke at omfanget av rapportering er mer omstridt enn att det skal rapporteres. Dataverktøyet som i utgangspunktet skulle gjøre det enklere å få oversikt, har samtidig økt mulighetene til å rapportere. Bedre styringsredskap gir merarbeid i skolen som ellers i samfunnet. Det papirløse samfunns dilemma er økt bruk av papir.
Forandringstakten i skolen som ellers i samfunnet
er betydelig raskere enn før. Skolen som dagens sekstiåringer
gikk på, var ikke stort annerledes enn det foreldre hadde
hatt. De store endringer i videregående skole skjedde i 1970
åra med nytt innhold og nye begreper. De sto seg delvis fram
til 1994, mens en allerede i 2006 setter i gang enda en vidtgående
reform der også nye navn og begreper kan bli en prøvestein
for alle utenfor skolemiljøet.
Regjeringen Bondevik lanserte slagordene kunnskapsløft og kvalitetsreform for
en omlegging av skolen i det nye tusenår. Kritikken mot skolen som delvis var
basert på internasjonale sammenlikninger, munnet ut i et ønske om å
bedre elevenes kunnskaper og utvikle deres evner, særlig med vekt på lesing,
matematikk og fremmedspråk. Et annet moment var ønsket om en sterkere vekt
på planer som skulle lette overgangen mellom grunnskole og videregående opplæring.
En del av dette programmet som allerede tidlig blei satt i verk, var normerte prøver i sentrale fag.
Motstanden mot disse prøvene var delvis basert på at det tok for mye tid og kostet for mye
å gjennomføre dem, men også at prøvene ikke kvalitativt holdt mål.
Den største motstanden var likevel rettet mot at resultatene av prøvene blei offentliggjort
med det klare sikte å rangere skolene. Idéen var at de skolene som gjorde det dårlig, skulle
få en sterkere motivasjon til forbedring. Kritikken mot ordningen gikk på at rangeringen
ikke tok hensyn til de forutsetninger den enkelte skole hadde, f.eks inntakskarakterer, antallet fremmedspråklige osv.
Det knyttet seg derfor en viss spenning til hvorvidt regjeringen Stoltenberg som tok over høsten 2005,
ville videreføre reformen. I hovedsak er arbeidet fortsatt etter samme spor når det gjelder
fagplaner og struktur. De viktigste punktene som er endret, gjelder normerte prøver som vil bli
omarbeidd, og en vil ikke offentliggjøre resultatene slik den forrige regjeringen la vekt på.
Videre gjelder det kravet om et obligatorisk andre fremmedspråk i grunnskolen som nå er tatt bort.
Omlegging i den videregående skolen gjelder
både fagplaner og struktur. Det en i første omgang
legger merke til er at begrepene er forandret. Det som hittil er
kalt studieretninger, er fra høsten 2006 utdanningsprogrammer,
og de enkelte kurs skal nå hete programområder.
Lengden på ordene gjør at de skriker etter forkortinger.
Felles allmenne fag skal fornuftig nok kalles fellesfag forkortet
til FF. Mer forvirrende kan det være at grunnkurs (1. klasse)
nå blir til videregående trinn 1 (Vg1), mens
videregående kurs 1 (2. klasse) nå skal være videregående
trinn 2 (Vg2), og tilsvarende blir det videregående
trinn 3 (Vg3). Logikken er her på forandringens side.
Tidligere kunne de ulike studieretningene ha flere ulike linjer,
særlig innen yrkesfagene. Nå er alle disse linjene redusert
til 12 ulike utdanningsprogrammer, derav er ni yrkesfaglige og tre
studieforberedende.
For Kragerø videregående skole blei det fra 2006
vedtatt å starte tre studieforberedende og fem yrkesfaglige utdanningsprogrammer.
De studieforberedende programmene var idrettsfag, studiespesialisering
(jf tidligere allmennfag) og studiespesialisering med formgiving. De yrkesfaglige
var bygg- og anleggsteknikk, helse- og sosialfag, restaurant- og matfag,
teknikk og industriell produksjon og service- og samferdsel. I tillegg kom
allmennpraktisk kurs for utviklingshemmede. De viktigste endringene var at
formingsfagene nå bare blei studieforberedende og at elektrofag blei nedlagt.
Det siste var det strid om, ikke minst fra håndverksmiljøet i Kragerø
med støtte fra formannskapet. Begrunnelsen fra skolemyndighetene var mangel på
praksisplasser innen elektrofag i regionen og totalt i fylket. Helt nytt var imidlertid
service- og samferdsel som var bestemt satt i gang også tre andre steder i Telemark.
I hvilken grad Kragerø videregående skole etter noen år ville likne den
der førsteklassingene startet høsten 2006, var det vanskelig å spå
noe om. Sjøl om hovedtrekkene vil bestå, vil elevtall og søkning til
de enkelte utdanningsprogrammer bestemme hvilke som hvert år vil bli satt i gang.
Slik sett er skolene i stadig forandring, og kampen om skolen fra lokalt hold vil også
i framtida være å få et bredest mulig tilbud til beste for Kragerøs
ungdommer, slik at et fåtall må reise ut for å få den utdanningen de
ønsker.
Til tross for motstand fra flere hold forsvant nå det tradisjonelle tilbudet i
restaurant- og matfag og nye tilbud som studiespesialisering med formgiving og service
og samferdsel i løpet av få år. Det innebar at det ikke lenger var
noen tilbud i formgivingsfag fra 2010/11, og Kragerø videreregående skole
stod igjen med to studieforberedende og tre yrkesfaglige utdanningsprogrammer.
Politiske vedtak på riksplan og på fylkesplan skulle få innflytelse på
tilgangen til gratis læremidler for elevene. Stoltenberg-regjeringen gikk inn for
prinsippet om gratis lærebøker for elevene. I Telemark valgte skolemyndighetene
en utlånsordning, som blei administrert av skolens bibliotek. En opptrappingsplan
førte til at årskull for årskull blei omfattet av ordningen fram mot 2010.
I tillegg besluttet det borgerlige flertallet i Telemark fylkeskommune at alle elevene på
Vg1 skulle få disponere gratis PC fra høsten 2010. Planen støtte på
motstand fra både lærere og elever fordi den blei innført samtidig med at
utdanningstilbud blei lagt ned pga. budsjettkutt. En opptrapping innebar at to årskull (Vg1 og Vg2) blei
omfattet av ordningen i 2011/12. Dette gjenspeiler naturlig nok det faktum at PC mer og mer
blei brukt som arbeidsredskap i undervisningen. Bruk av PC ved heldagsprøver
og skriftlig eksamen var i ferd med å bli en normalordning.
|
|
|
